​En klinisk utprøvning er en systematisk studie av legemidler til mennesker i den hensikt å skaffe til veie eller etterprøve kunnskap om legemidlenes effekter og/eller påvirkning av fysiologiske funksjoner i kroppen, interaksjoner med andre legemidler, bivirkninger, opptak, fordeling, metabolisme og utskillelse, eller for å studere deres terapeutiske verdi.

De fleste studier er intervensjonsstudier, det vil si at pasienten utsettes for påvirkning fra et legemiddel hvoretter ønskede og uønskede effekter registreres systematisk. Slik forskning er pasientnær og utføres ofte i sykehus, men også andre steder som for eksempel i allmennpraksis, privat spesialistpraksis og på helsestasjoner.  

Kliniske utprøvninger kan deles i tre utviklingsfaser og en oppfølgningsfase:

Fase I (human farmakologi) handler om å fremskaffe grunnleggende kunnskap om human farmakologi og toksikologi. Hovedfokus er sikkerhet og toleranse. Deltakerantallet er lavt, og man benytter oftest friske frivillige.

Fase II (terapeutisk eksplorativ) handler om å studere terapeutiske effekter, dosetilpassing og farmakokinetikk. Antall deltagere er noe større, ofte 100-200 pasienter.

Fase III (terapeutisk bekreftende) fokuserer på evaluering av effekter og bivirkninger. Antall deltagere er betydelig høyere, ofte 500 til 5000 pasienter. Studiene følger oftest et randomisert og kontrollert design.

Fase IV (såkalte post-marketing studies)handler om oppfølging etter at legemiddelet er registrert. Et stort antall pasienter følges opp, ofte over lang tid. Hovedfokus er kartlegging av effekter og bivirkninger, samt sikkerhet og helseøkonomi.  

For alle de ulike fasene foreligger protokoller som beskriver gjennomføring i detalj. Protokollene er godkjent av ulike myndighetsinstanser, som Statens Legemiddelverk (SLV) og regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). De skal følge etablerte internasjonale retningslinjer for god klinisk utprøvningspraksis (GCP). Deltagelse er basert på pasienters (eller foresattes) informerte og skriftlige samtykke etter å ha mottatt tilpasset og relevant muntlig og skriftlig informasjon. For personer under 18 år kreves i tillegg til samtykke fra barnet selv, dessuten skriftlig samtykke fra foreldre eller andre med foreldreansvar. Pasienter som har blitt forespurt om å delta i en klinisk utprøving men som velger å takke nei til å delta, skal tilbys standard behandling.  

Klinisk utprøvning er regulert gjennom lovgiving, og for studier blant barn stilles ekstra strenge krav. Lovverket skal ivareta sikkerheten til de som deltar og er svært omfattende, noe som fremgår blant annet av vedlagte dokument, EU Directive 2001/20/EC (1). Studier i barnepopulasjoner forutsetter i tillegg til medisinsk kunnskap derfor også bred juridisk, økonomisk og administrativ kompetanse samt betydelige finansielle ressurser. Slike studier er også tidkrevende for involvert helsepersonell. Dette får konsekvenser for hvem som rent faktisk er i stand til å gjennomføre kliniske utprøvinger. Legemiddelindustrien er en dominerende aktør, spesielt ved de store Fase III studiene. Til en viss grad kan det sies at disse forholdene preger hvilke problemstillinger som belyses og derfor hvilke forhold vi får kunnskaper om. Det er ønskelig at flere studier initieres og drives uavhengig av industrien. Strukturerte nettverk av samarbeidende klinikere og deres institusjoner representerer en effektivisering av disse prosessene.​

Les mer om forskning på legemidler til barn:

Om forskning på legemidler til barn

Hvorfor er det viktig med kliniske utprøvinger hos barn?

Hvorfor forske på norske barn?